Året var 1977, jeg var tenåring og klar for livet. Opium skulle bli skjebnesvangert for meg, ikke som narkotikum men som duft. Da jeg luktet på den orientalske, tunge aromaen åpnet det seg en ny dør, ja en hel portal av spennende sanseopplevelser som endret mitt liv. Aldri igjen kunne jeg forbli tro mot uskyldige blomsterdufter. Jeg sparte penger og investerte i den ekte parfymen av Yves Saint Laurents kreative duft, jeg dedikerte meg for den beste utgaven. Så lykkelig var jeg da jeg holdt den lakkrøde flakongen med sorte silkesnorer og etui med gulltrykk i hendene, at jeg følte jeg eide en skatt.

Jeg luktet på Opium i tide og utide, og skjebnen førte til at min første skrivejobb i utlandet var i Paris hos nettopp Yves Saint Laurent. Jeg intervjuet Yves’ assistent som skapte noe helt nytt den gangen, nemlig kreasjoner av makeup. Eksklusive stoffprøver fra siste motekolleksjon lå fremme sammen med gulletuier, og jeg studerte innholdet av de intense fargepigmentene med irrgrønne, knallblå og fiolette øyenskygger. Jeg ble nok en gang totalt henført av intensiteten fra denne motedesigneren. Ja, så rykket opp i mitt sinn som bare en kunstnersjel kan bli.

Jeg var fullstendig fascinert av kombinasjonen av fransk eleganse, kvinnelig stil, luksus og visuell kraft. Yves dyrket selvstendige, sterke kvinner som nøt å leve på egne premisser. Jeg vokste opp med kvinnefrigjøring og der og da fikk jeg en åpenbaring: Jeg var i motebyen Paris, hadde franskkunnskaper og jeg hadde kommet ”hjem”. Jeg følte meg som en femme fatale à la Yves Saint Laurent! Verden lå for mine føtter. Mote, parfyme og sanseopplevelser ble mitt liv. Og det bare fortsetter…

Takk, Yves Saint Laurent!